Keisardømmet Senchi

Versjon 0.2, 2021-04-03

Keisardømmet Senchi, òg omtalt som Senchi-imperiet (monda: La senĉia imperio), er det største landet på Paĉa og ein av dei opphavelege romfarts­nasjonane. Landet er ei av dei tre paĉiske stor­maktene, saman med Enuhem og Renzi.

Historie

Senchi-imperiet vart grunnlagt i 2682, over hundre år etter at Det asseriske riket kollapsa som det siste av Dei seks stor­imperia. Gjennom kraftig og offensivt diplomati og utstrekt bruk av militære verkemiddel vart Keisardømmet etter kvart større enn det tidlegare asseriske imperiet.

Keisardømmet Senchi si største utfordring på den internasjonale arenaen var Det anuttiske samveldet, som vart grunnlagt i 2729. Keisardømmet og Samveldet var to av dei viktigaste aktørane i firehundreårs­perioden kjend som Dei turbulente åra, da dei vekselvis fungerte som som direkte stridande og stabiliserande makter. Da Samveldet vart oppløyst i 3194 tok nyleg suverene Enuhem over rolla som Keisardømmets største rival.

I 3437 vart Senchi-imperiet det første landet med eit statleg romfarts­program, berre tre månadar før Enuhem. Senchi, Enuhem og Renzi, som følgde etter med sitt eige romfarts­program i 3442, var på dette tids­punktet etablerte som dei tre moderne paĉiske stor­maktene. Trass i sterke interesse­konfliktar unngjekk Senchi-imperiet militær konflikt med dei andre stor­maktene, men alle tre var aktive støtte­spelarar i fleire konfliktar, inkludert Tinasjons­krigen, som enda i 3454.

Sia denne storheitstida har Keisardømmet har krympa, men det er framleis det einaste attverande imperiet og det største landet på Paĉa. Landet strekker seg i dag over to kontinent og har fleire over­sjøiske territorium.

Politisk system

Keisardømmet Senchi er ein svært desentralisert stat. Historisk vart alle lokale saker overlate til dei lokale styres­maktene, noko som også sikra velvilje overfor den keisarlege sentral­makta. I moderne tid er sentral­makta noko styrka, men systemet er framleis langt meir desentralisert enn typiske konføderasjonar eller andre samansette statar.

Sentralmakta består av keisaren som stats­overhovud og Det keisarlege hoffet som utøvande makt. Stor­forsamlinga utgjer øvste lov­gjevande makt, og er sett saman av representantar frå dei ulike administrative regionane og arts­samfunna (sjå konseptet spesifikk jurisdiksjon under Juridisk system).

Dei administrative regionane er todelte i sin natur: for det første fungerer dei som rammeverk for utøvinga av stats­administrasjonen, og for dei andre fungerer dei som lokale sjølvstyre­system for administrativ lov­gjeving i regionen. Regionane er i utgangs­punktet basert på før­imperisk inndeling, men har fleire gongar blitt omorganiserte etter keisarleg instruks.

Juridisk system

Også juridisk er Senchi-imperiet kraftig desentralisert og meir komplisert enn mange andre statar. I motsetnad til andre samansette statar praktiserer Keisardømmet ikkje berre regional lovgjeving basert på territoriell jurisdiksjon, men også ein kombinasjon av sentral og spesifikk jurisdiksjon basert på personleg tilhøyring.

Senchisk sentrallov tek i alle tilfelle presedens over region og tilhøyring, men overlèt mykje til dei regionale og spesifikke domstolane. Den regionale lovgjevinga er for det meste administrativ og knytt opp til dei regionale sjølvstyre­administrasjonane. Dei regionale domstolane fungerer også som tviste­domstolar for saker som fell mellom ulike spesifikke domstolar.

Den spesifikke lov­gjevinga er på si side i stor grad basert på tradisjonar frå før­imperisk tid, og knytte seg historisk til både religion, art og landområde. Med stadig større grad av mobilitet internt i Keisardømmet har den spesifikke jurisdiksjonen utvikla seg til å fokusere på art framfor religion og lokal tilhøyring. Som eit resultat av dette eksisterer det i dag separate domstolar for alle dei største artane i Keisardømmet. Også utlendingar på senchisk territorium fell normalt under arts­spesifikk jurisdiksjon.

I tillegg til regionale og spesifikke domstolar kjem dei keisarlege domstolane, som både handhevar den sentrale lov­gjevinga og fungerer som anke­instans for dei øvrige domstolane. Dei keisarlege domstolane er også den einaste instansen med jurisdiksjon over land og institusjonar direkte underlagt keisaren, samt over hoffet sjølv.